Copernicus. Skaperen av en ny himmel

av Jeremi Wasiutyński

Oversatt av Gunnar Arneson

Klokkhammer Forlag 2017

Takket være et fåtall mennesker som pleier et forfatterskap som er ukjent for de fleste i dag, både her i Norge og i utlandet, ble den polsk-norske vitenskapsmannen og forfatteren Jeremi Wasiutyńskis biografi om Copernicus utgitt i en norsk oversettelse i en forseggjort utgave på tampen av 2017. Biografien utkom for første gang på polsk i 1938. Det er derfor grunn til å si noen ord om forfatteren selv før jeg tar for meg selve boken.

Fra Wasiutyński emigrerte fra Polen i 1938 hadde den polsk-norske emigranten sitt virke som forfatter og vitenskapsmann i Norge. Hans forfatterskap og virke er høyst originalt, og ligner knapt på noe annet av det som fantes av norsk åndsliv i det 20. århundre. Fra han ankom Norge, publiserte han flittig som skribent, og nærmest overlevde på populærvitenskapelige artikler de første årene, mange av dem samlet i Verden og geniet I–III (1943–44). Men Wasiutyński var først og fremst utdannet astrofysiker, hans doktorgradsarbeid har tittelen Studies in Hydrodynamics and Structure of Stars and Planets (1946). Den populære boken Universet kom i 1963. Han ble statsstipendiat i 1964. Noen år senere takket han nei til å overta lærestolen til astrofysiker-nestoren Svein Rosseland ved Universitetet i Oslo. Fra da av arbeidet han hovedsakelig på sin «store vitenskapelige syntese», som i akademisk-faglig forstand er et storstilt forsøk på en utligning av den stadig mer avgrunnsdype avstanden mellom de naturvitenskapelige og humanistiske disipliner de siste århundrene. Et slikt forsøk på å danne et helhetlig virkelighetsbilde som en forutsetning for en mulig helbredelse av det moderne menneskets dualistiske virkelighetsforståelse av seg selv og sitt forhold til verden, anså Wasiutyński som helt avgjørende for vår fremtid som menneskehet. (Det er i så måte betegnende at astrofysikeren Wasiutyński også hadde en drømmetydningsspalte i Magasinet for alle).

Fruktene av dette enorme arbeidet og hans store livsprosjekt utkom først drøye 30 år senere da han publiserte det tre binds store 3000-siders verket Creation I–III i 1996. Så sent som i 2002 og 2003 utgir han henholdsvis The Speech of God og The Solar Mystery på Solum Forlag. Den første kan kalles en sterkt konsentrert og dermed mer tilgjengelig utgave av Creation, den andre er «an inquiry into the temporal and eternal background of the rise of modern civilization», og har renessansemennesket Copernicus som sitt brenn- og omkretspunkt. Og med det var på flere måter ringen sluttet, for også hans første, prisvinnende bok, utgitt i Polen i 1938, var en biografi om astronomen, medisineren og humanisten, kannik Nicolas Kopernik. Det er altså denne boken, i en revidert utgave av forfatteren selv, som nå er utkommet i norsk språkdrakt, oversatt av Gunnar Arneson. Wasiutyński døde i 2005, 97 år gammel.

Bakgrunn og utdannelse

Astronomen Copernicus er det ene mennesket som kan sies å stå fadder for det verdensbilde som ennå er vårt: det heliosentriske verdensbilde. Det er vanskelig for oss i dag å forstå dette verdensbildes revolusjonerende radikalitet, nemlig den idé at solen skulle være jorden og de andre planetenes stillestående sentrum som disse himmellegemene kretser rundt, noe som fremsto for datidens lærde menn som en absurd umulighet, i høyden en eksentrisk teori fremmet av et fåtall av antikkens lærde. For, det naturlige er jo, slik det ennå er for vårt jordiske blikk, å erkjenne at solen står opp i øst og går ned i vest, etter å ha vandret over himmelhvelvingen. Også planetene eller vandrestjernene ser ut til å kretse rundt jorden, og også fiksstjernehimmelen, den såkalte åttende sfære, ser ut til å gjøre det samme for vårt blotte øye. Copernicus var den som brøt med dette for oss naturlige forestillingsbilde, den geosentriske idé.

Den unge Nicolas Koppernic(k) ble født i den polske byen Thorn (Toruń) i det som den gang het Det kongelige Preussen, en provins i kongedømmet Polen, i 1473. Begge hans foreldre dør i Nicolas' barne- og ungdomsår. Den person som etter foreldrenes død i mangt blir Nicolas og hans bror Andreas' beskytter og oppdrager, er deres mektige onkel Lucas Watzenrode (1447–1512), biskop av Ermland, en rik og politisk mektig mann i det som den gang går under navnet bispefyrstedømmet Ermland. Watzenrode er i vedvarende strid med Den tyske orden, som tidligere hadde hatt herredømme over Det kongelige Preussen, noe som antageligvis til slutt får ham forgiftet. Det er Watzenrode som sender Nicolas til studier, først i Krakow, siden ved flere læresteder i Italia (Bologna, Padova, Ferrara og også Roma).

Den unge Nicolas studerer medisin, juss, teologi, matematikk og astronomi. Han tar med andre ord en allsidig utdannelse, noe som er viktig for ham. Den autoritære onkelen Watzenrode har en helt klar forestilling om hva Nicolas skal studere, nemlig juss og senere medisin. Sett med samtidens øyne er hans ideer og astronomiske studier nærmest som en bigeskjeft å regne i hans utvendige liv som kannik (og sekretær for sin onkel, senere administrator i Ermland) i den europeiske periferi i høyrenessansen. Allerede som student i Italia blir han i 1495 utnevnt til kannik. Mens han ennå er student der blir han et par år senere opptatt i domkirkekapittelet i Frauenburg i Ermland. Når han flytter tilbake etter endte studier, skal han forbli i Ermland for resten av sitt liv.

Copernicus’ forhold til Ptolemaios og antikkens forskere

Omkring år 1500 var ennå Ptolemaios' (ca.100–ca. 168 e.Kr.) geosentriske planetariske system den ubestridte autoriteten, selv om man var klar over at det var en mengde observerbare himmelfenomener som ikke kunne forklares ved hans teori. Skulle man forklare denne geosentriske himmelharmonien (det tradisjonelle geosentrisk-middelalderske verdensbilde), måtte man ta i bruk et arsenal av forestillinger om ekvanter, episykler og en mengde andre tvilsomme astronomiske begreper for å forklare planetenes ujevne bevegelseshastighet. Men ifølge Wasiutyński er ikke dette så absurd som det høres ut for oss.

Ved disse vidløftige astronomiske konstruksjonene var man i stand til å fremstille elliptiske bevegelser, hvis lover astronomen Johannes Kepler (1571–1630) først oppdaget på 1600-tallet. De uttenkte episyklene gjenspeilet jordens bevegelse rundt solen, mens man som kjent ikke klarte forestille seg at nettopp jorden var i bevegelse. For tanken på at jorden ikke står stille, men er i bevegelse, er det ennå knapt mulig å tenke før Copernicus endelig gjør det, selv om han vel å merke ikke er den første som inntar en heliosentrisk forestilling om kosmos.

Selv om Ptolemaios er autoriteten, om enn vaklende, så var man klar over at det fantes andre og avvikende forestillinger i antikken om solens og jordens stilling i universet. Det forelå pytagoreisk-platonske forestillinger om solen som sentrum av kosmos i antikke skrifter. Platons dialog Timaios peker også i en slik antydende retning. I «Scipios drøm» i et av Ciceros skrifter forestilles solen som sentrum av kosmos. Endelig har vi astronomen Aristarkhos' forestillinger om solen som universets sentrum. Men, og det er jo uhyre interessant, disse forestillingene blir ikke tatt på alvor som en mulig beskrivelse av det fysiske univers eller kosmos. Som Wasiutyński skriver: «Tusenvis av astronomer og humanister leste på den tiden om pytagoreernes og Aristarkhos' teorier. Men bare de som i likhet med Copernicus hadde sine egne, personlige grunner til å fremsette slike foruroligende påstander, kunne unngå å forholde seg likegyldig til dem.»

Skal vi tro Wasiutyński, har antageligvis ikke Copernicus «fått» sin heliosentriske idé under studietiden i Krakow. Først under tiden i Italia har denne ideen begynt å demre for ham. Under studietiden mottok han dype inntrykk fra de nevnte antikke skriftene. Både klassiske, geosentriske astronomiske verker, og skrifter innenfor en mystisk orientert, esoterisk tradisjon. Aristoteles leser han også, og aristotelikeren Averröes (1126–1198), som tar avstand fra Ptolemaios sitt verdenssystem med eksentriske sirkler, altså planetsirkler som ikke har jorden som sentrum (konsentriske sirkler), fordi «[d]en platonsk-aristoteliske fullkommenhet bare kunne uttrykkes ved en kombinasjon av jevne sirkelbevegelser.» Copernicus sin aristotelisme hindrer ham for øvrig i å forlate ideen om – den perfekte – sirkelen som himmellegemenes bevegelsesform. Copernicus er selv overbevist om at han skal finne inspirasjon og lære av de antikke forfatterne. Hans respekt for antikkens lærde er enorm. Det er som om han tenker at en rehabilitering av de gamles visdom, også til slutt skal sette tingene på sin rette plass der oppe på himmelhvelvet.

Wasiutyński viser oss i sin biografi at Copernicus griper sin heliosentriske idé som ung mann omkring år 1500, selv om det er vanskelig å fastsette med en avgjørende nøyaktighet. Men etter ideens fødsel i Copernicus' sinn, følger de mange års møysommelige utregninger med prøving og feiling i et anstrengende forsøk på intellektuell bevisføring for den radikale ideen. Hans berømte hovedverk og åndelige testamente De revolutionibus orbium coelestium – «Om de himmelske sirklers omdreininger» – skal likevel ikke utkomme før 1543, altså nærmest samtidig med Copernicus' død.

Skaperen overskygges av sitt eget verk

Under lesningen av denne biografien vil man komme til forståelse av at forfatteren av boken ikke er noen målbærer av standard vitenskapelig-materialistisk vitenskapsforståelse, typisk for det 20. århundre. Et viktig moment i boken er Wasiutyńskis vektlegging av personligheten Copernicus som et asketisk anlagt, mystisk orientert og kontemplativt menneske, og et kreativt, skapende geni (et dubiøst begrep innen en moderne forståelseshorisont). Det andre aspektet er antydningene om Wasiutyńskis egne, høyst originale bidrag til den vitenskapelige akademiske kultur, noe som kommer til syne av og til, noen steder sterkere enn andre, og som – selvsagt – Wasiutyńskis fortolkning av Copernicus’ liv og virke bærer preg av. Særlig etter revideringen av boken i 1973, da den allerede aldrende Wasiutyński selv har landet på sine mest originale ideer. Det er hverken plass eller anledning til å gå inn på disse ideene her, og jeg kan ikke gjøre noe annet enn hva forfatteren selv gjør, å henvise til sine andre egne skrifter, så som The Speech of God og The Solar Mystery.

Copernicus. Skaperen av en ny himmel er en stor og detaljert bok. Den unge Wasiutyński har klart det kunststykke gjennom sin skildring å gi et livaktig bilde av sitt studieobjekt, eller kanskje bedre, Copernicus' omgivelser. Nesten forbløffet blir man sittende og lese om lærde menn og hva slags temaer de foreleste over på universitetene i Italia, og hva slags ymse verk det blir forelest over. Til tider blir det kanskje litt for tett og detaljert. Heller er det ikke alltid like lett å følge de astronomiske utlegningene med sine fagspesifikke begreper, og skape seg noenlunde klare forestillinger i vårt eget hode om det som blir uttalt. Likevel, boken glir stort sett godt, og Wasiutyński hadde åpenbart et litterært, språklig talent.

Men mannen selv, Copernicus, forblir på merkverdig vis bare en skygge av seg selv over disse seks hundre sidene. Det er stort sett et stillferdig liv han lever, i den store ideens tjeneste, selv om heller ikke han er forskånet fra livets uro, hverken som kannik og administrator i Ermland eller på det private plan. Etter studietiden i Italia forlater han som nevnt aldri Ermland igjen, der arbeidet med det store verket vedvarer over flere tiår. Det er hans indre liv som muliggjør dette verket, og Wasiutyński er en av de få som var opptatt av mystikeren Copernicus. Pythagoreeren, asketen og einstøingen som satt i et tårn i det perifere Europa og utførte sine astronomiske observasjoner og gjorde sine matematiske utregninger for å bevise en gammel hedensk og antikk idé, nemlig at solen, den guddommelige, var sentrum, hjertet i kosmos.

Så å si samtidig med Copernicus’ egen død, går hans livsverk De revolutionibus orbium coelestium – «Om de himmelske sirklers omdreininger» i trykken. Men betegnende nok ikke med den rette tittelen, som ble forandret under klargjøringen til trykking uten forfatterens samtykke. Den opprinnelige tittelen var, skal vi tro Wasiutyński, egentlig De revolutionibus sphaerarum mundi – «Om verdenssfærenes omdreininger». At Copernicus mente alvor med sin heliosentriske idé, ble i større grad dysset ned med den endelige, mer hypotetisk-klingende tittelen. Disse forholdene bare understreker forfatterens egen holdning til sitt verk, at han i utgangspunktet bare ville dele verket blant venner, i små, lærde sirkler. For verden var ennå ikke helt klar for Copernicus sin revolusjon. Men ideen var nå båret ut i verden, og det var ingen vei tilbake.

Nå, ca. seks hundre år etterpå, har Copernicus’ revolusjonerende verdensbilde blitt vår dagligdagse selvfølgelighet. Ved denne selvfølgelighet har i grunnen den heliosentriske ideens mystiske bakgrunn blitt borte. For ved rehabiliteringen av denne hedensk-antikke, for ikke å si mytiske idé, står Copernicus ironisk nok som en av grunnleggerne av det materielt-fysiske virkelighetsbilde, et univers styrt av naturlover. (Solen har blitt til en gassboble av hydrogen som forbrennes, osv.).

Copernicus er den første som griper vårt solsystems fysiske beskaffenhet. For det har åpenbart knapt vært mulig å betrakte himmelen der oppe med sine stjerner og planeter som noe rent fysisk. Snarere har man nærmest opplevd og tenkt at man har kikket inn i det guddommelige. Det fysiske og metafysiske var nærmest umulig å skille fra hverandre for de gamle astronomer og filosofer. Copernicus er det første menneske som gjør dette, på systematisk vis, og dermed drev han menneskeheten og de gamle astronomiske forestillingene ut av paradiset.

Og nå, her vi befinner oss kretsende omkring på vår perifere lille planet rundt den brennende gassboblen i utkanten av univers et, tar man seg selv i å tenke at vi saktens kunne trenge en ny idérevolusjon. Astrofysikeren og universaltenkeren Wasiutyńskis livsverk er nettopp et bidrag til dette, til en syntese mellom mennesket og verden, mellom psykologi og naturvitenskap. I dette livsverket danner astronomen Copernicus i en viss forstand inngangen og utgangen, ved de to bøkene Copernicus – skaperen av en ny himmel (1938), som vi her har tatt for oss, og Wasiutyńskis siste utgivelse The Solar Mystery (2003).

Pål Espen Moen, tidsskriftet Cogito nr. 2/2018