Erindringer om Jeremi Wasiutyński

Av K.E. Steffens

Mitt første møte med Wasiutyński inntraff i 1957, da jeg var tilstede på et møte i Psykologisk forening, hvor han var invitert til å holde et foredrag. Men da hadde jeg i mange år kjent til og lest artikler og bøker av ham. Min far var fra 1947 kinobestyrer i Haugesund, og kinematografene abonnerte på Morgenbladet, og der leste jeg kronikker av Wasiutyński, men jeg hadde nok tidligere vært oppmerksom på hans populærvitenskapelige artikler i Magasinet for Alle.

15-årsalderen kom jeg til at et materialistisk syn på verden var uholdbart, og Wasiutyńskis artikler og bøker hadde næret og fortsatte å stimulere og bekrefte en slik overbevisning. Særlig gjorde Geniet og det overnaturlige (1951) et sterkt inntrykk, og at en lærd naturvitenskapsmann erklærte paranormale fenomener og religiøs og mystisk erfaring for virkelige og viktige foreteelser, fungerte for meg og andre søkende som en «oase» i et ellers nokså uspennende kulturelt landskap.

Men tilbake til 1957 og Wasiutyńskis foredrag! Året før hadde jeg studert det såkalte «Gurdjieffs system» ved J.G. Bennetts institutt i nærheten av London. Der hadde jeg fått vite at Wasiutyński hadde deltatt på et seminar, og det gav en naturlig foranledning til å stille ham et spørsmål efter foredraget. Da møtet var avsluttet, kom han og hilste på meg, og jeg minnes levende at han sendte meg et betydningsfullt blikk og uttalte: «Jeg mener at min fortolkning av kjensgjerningene er riktigere enn Bennetts.»

Dette ble opptakten til noen år med nokså hyppig kontakt mellom oss. Han bodde da på Uranienborg Terrasse og senere i Uranienborgveien, og jeg minnes hans replikk da jeg første gang besøkte ham: «Her sitter jeg og syntetiserer.»

De to gjengitte utsagn er noe av en «nøkkel» til å forstå Wasiutyński. Han var en mann med en oppgave, et kall, som han i et langt liv viet seg helt og fullt til. En trang til å erkjenne og utgrunne tilværelsens gåter var hans beherskende lidenskap, og hans meget omfattende kunnskaper og en sterk intellektuell selvtillit gjorde ham myndig, kritisk og for så vidt «autoritær» i forhold til andre, både tidligere og samtidige forsøk på en altomfattende syntese.

Han var ikke en mann man diskuterte og drøftet spørsmål med. Man tok opp et emne, eller gav ham et stikkord, og så fikk man en utredning preget av den modell for virkeligheten han hadde nådd frem til som sannhet.

Da jeg noen ganger stilte meg tvilende og til dels opponerte mot ham, ble han tydelig irritert og påpekte min avhengighet av Bennett, noe som, selv om om det kunne stemme (jeg var jo Bennetts elev), dog ikke berørte kvaliteten og gyldigheten av innvendingene. Jeg bestemte meg da for å unngå diskusjon og debatt når jeg traff ham og være den nøytralt spørrende, og ikke lenge efter fikk jeg fra en felles bekjent høre at han kom så godt overens med meg!

Jeg hadde underrettet ham om Subud, og han ble straks interessert, og da bevegelsen efter en del forberedende arbeid ble lansert i Norge høsten 1958 ble han deltager og en tid medlem av en foreløpig komité som tok seg av diverse praktiske spørsmål. Han erfarte tydelig virkningene av den åndelige øvelsen, eller med et indonesisk ord, latihan, men det var også tydelig at han ikke aksepterte Muhammad Subuhs fortolkning av fenomenet. Da Bapak, som han kaltes, kom til Norge i 1959 og komiteen skulle bekreftes eller renomineres, forela jeg dette for ham, og fra oversetteren, dr. Zakir, kom svaret «Not him!»

Flere av de yngre deltagere i Subud ble personlig kjent med Wasiutyński, oppsøkte ham og lyttet til hans jungiansk inspirerte psykologiske teorier og tolkninger av deres drømmer. Han satte pris på slike besøk, var vennlig og forekommende, men som nevnt var han ikke en man man diskuterte med, og han var ingen «karismatisk» personlighet og få ble påvirket eller inspirert av hans utlegninger. (Jeg tror noe lignende gjentok seg da han en tid senere ble interessert i og praktiserte transcendental meditasjon.)

Man var fascinert og imponert av hans lærdom og lyttet gjerne til hans fortolkninger, men han greide aldri å få en flokk «elever» som kunne forplante hans ideer videre. Det ble for abstrakt og teoretisk for de fleste. I noen måneder og frem til sommeren i 1963 var jeg ofte sammen med Ole Jørgen Pollan, som hadde talent både som skribent og maler. (Han tok senere sin mors pikenavn Lehmann). Gjennom ham ble jeg kjent med og omgikkes flere unge kunstnere, og noen av dem, slik som Frantz Widerberg, kjente Wasiutyński, som efter min oppfatning hadde en noe overdreven romantisk oppfatning av den kunstneriske skaperkraft som en utfoldelse av og kontakt med åndskrefter som han tolket i lys av Jungs teorier. (Jung var antagelig den viktigste premissleverandør for Wasiutyńskis psykologiske system.) Men jeg tror ikke noen kunstner ble direkte inspirert av ham, og heller ikke hans foredrag i Amund Hønningstads Fritt Forum på slutten av 1950-tallet og en forelesningsserie på Filosofisk institutt noe senere gav uttelling i form av det jeg tror han håpet kunne bli «skoledannende».

Han forble den lærde teoretiker og dette, sammen med en viss ideologisk «ubøyelighet» og manglende karismatisk utstråling gjorde at han først og fremst måtte satse på skriftlig kommunikasjon. Men heller ikke her lyktes det ham å nå et vitenskapelig og filosofisk skolert publikum som kunne fatte interesse for den omfattende syntese, så å si en nøkkel til tilværelsens mysterier, som han fremla i trebindsverket Creation (1996) og avsluttet med The Speech of God (2002). Han fikk dem ikke utgitt på noe akademisk forlag i utlandet, og da jeg sist traff ham for et års tid siden betonte han at hans teorier var uforståelige for nutidens forskere og tenkere. Men kan de bli det?

Jeg er ute av stand til å bedømme gyldigheten og holdbarheten av kjernen i Wasiutyńskis teoretiske byggverk. Dets eventuelle «suksess» i fremtiden vil avhenge av at forskere og tenkere leser hans engelsksproglige verker og ser at hans ideer på opplysende og forklarende vis stemmer med den kunnskap de besitter og de problemer de konfronteres og arbeider med.

Men én ting synes jeg er ubestridelig: Wasiutyński var et fascinerende menneske, en «inkarnasjon» av menneskets trang til erkjennelse og innsikt, en betydelig ånd ved sin lærdom og helhjertede oppofrelse for det han så som sitt livs oppgave, nemlig å trenge så dypt og virkningsfullt som mulig inn i tilværelsens problemer og gåter.

FraBulletiNor - Subud news from Norway - nr 4 2005