Den kopernikanske revolusjon og dens skjulte bakgrunn

av Jeremi Wasiutyński

Foredrag holdt i Oslo på Kopernikus' 500-års fødselsdag 19. februar 1973

Den 19. februar i år [dvs. 1973] mintes man over hele verden, på 500-årsdagen for hans fødsel, en mann, som i almenhetens bevissthet er ikke noe mindre, men stort sett knapt noe mer heller, enn en verdenshistorisk milepel. Nikolaus Kopernikus er det eneste enkeltmenneske som med noen rett kan sies å markere begynnelsen til Europas, og indirekte også hele verdens, nyere historie: – mannen som, ved å sette solen i universets sentrum, har gjort jorden til et himmellegeme. – Men som menneske er han den store, ukjente.

Vi vet at hans kosmologiske revolusjon utløste et skred av oppdagelser og historiske forvandlinger, som har formet verdens moderne videnskap, teknikk og økonomi, og er med på å forme hver dag i våre liv. Men vi vet også at disse skredaktige forvand­linger slo den gamle mesterens egen ver­densmodell i stykker. At solen skulle være universets sentrum, ja at universet i det hele tatt skulle ha noe sentrum, var i lyset av hans egne oppdagelser en knapt holdbar tanke. Han hadde forklart fiksstjernesfærens tilsynelatende omdreininger og deres uregel­messigheter som blotte reflekser av jordens rotasjon om sin akse og denne aksens vak­lende omdreininger. Han hadde også for­klart solens årlige omløp om jorden, såvel som de største komplikasjoner i planetenes apparente bevegelser, som reflekser av jor­dens omløp om solen. Og da man med datidens tekniske midler ikke var i stand til å se en tilsvarende reflekseffekt i fiksstjernenes stillinger på himmelhvelvet, konklu­derte han ganske riktig at fiksstjernenes avstand måtte være enorm sammenlignet med solens og planetenes avstander. Det må derfor ha vært klart for ham at fiksstjernene er mektige himmellegemer, heller i slekt med solen enn med planetene. – Hvorfor gav han så solen den sentrale stilling, ikke bare blant planetene, men i hele universet? Og hvorfor snakket han ennå om en fiksstjernesfære – efter å ha vist at himmelens sammenhengende daglige omdreininger var bare et skinn? Behøvde man da å anta at verdensrommet hadde noen grense i det hele tatt?

Giordano Bruno trakk raske konklusjoner av disse betenkeligheter noen tiår senere, og erklærte universet for uendelig. Forst med dette begynte menneskeheten så å si å miste fast grunn under føttene. Men Bruno's store forgjenger vi minnes idag var ikke noe romantisk brushode: han var en klassiker i ett og alt. Han påla seg måtehold og disiplin på alle felter, trakk ikke noen forhastede slutninger, hvor besnærende de enn måtte være, og fremsatte bare påstander som han kunne gi en eksakt begrunnelse for. Hans disippel Rhaeticus skrev senere: «Jeg husker hvordan jeg ble drevet av ung­dommelig nysgjerrighet til å ville nå, så å si, til det indre av stjernene, og hvordan jeg derfor av og til sågar trettet om disse undersøkelser med den beste og største av alle menn, Kopernikus. Mens han, som riktignok gledet seg over mitt sinns edle higen, pleide å irettesette meg mildt og formane meg til også å lære måtehold.»

Kopernikus delte vel en dyp intuisjon, som var felles for en rekke gamle kosmologer, – den nemlig at verdensrommet måtte ha et endelig volum, men ikke nødvendigvis noen grenser. Hvordan han egentlig tenk­te seg fiksstjernesfæren i sine spekulative øyeblikk får vi vel aldri vite. Men i sitt store verk refererte han til en mening som Aristo­teles hadde fremsatt i De Caelo og som gikk ut på at ikke engang rom og tid eksisterte hinsides fiksstjernesfæren. Vi ville sagt idag at Aristoteles og enkelte andre gamle kos­mologer oppfattet verdensrommets begrensning i bunn og grunn på en ikke-euklidisk måte. De tenkte seg verdensrommet lukket i seg selv, og derfor endelig skjønt ubegrenset, – slik som mange kosmologer idag gjør på relativistisk grunn. For de gamle kosmologer var fiksstjernesfæren et sinnbilde på den sfæriske geometri som deres intuisjon indirekte postulerte. Tydeligst kom denne oppfatning til uttrykk hos Nicolaus Cusanus, som i sin berømte traktat De docta ignorantia søkte å begrunne den utførlig. «Verden er ikke uendelig,» skrev Cusanus, «men man kan ikke forestille seg den som endelig, for den har ingen grenser.» «Dens form er uforestillbar, for den har hverken noe sentrum eller noen omkrets.» – Denne uforestillbare endelighet var hos Cusanus, som hos Einstein, en følge av materiens tilstedeværelse. Men Kopernikus innlot seg ikke på slike spekulasjoner. Sine samtaler med ham om dette spørsmal har Rhaeticus bare såvidt antydet. Han har først sitert Plinius d.e.: «Universet er hellig, umåtelig, et i seg selv lukket hele, som er endelig, men ligner på uendelighet»; – og så har han føyd til: «Om vi så skal følge min herre mester ...., vil veien til å utforske noe som helst hinsides denne krumning være stengt.» Fiksstjernene var for Koperni­kus bare et referansesystem; han satte seg som mål bare å gjøre rede for den verden som var tilgjengelig for hans forsknings­midler.

Hverken for ham eller for hans forgjengere gjaldt det imidlertid å finne noen dynamisk forklaring på himmellegemenes beveg­elser, for det videnskapelige kraftbegrep var ennå ikke utviklet. Det de lette efter var en speiling av evige idéer på himmelhvelvet – et abstrakt kinematisk skjema, som kunne egne seg til å beskrive disse bevegelser på den enklest mulige måte. Det var den tilnærmelsesvis periodiske karakter av de fenomener de skulle beskrive som gjorde at de så noe evig i dem, og at de håpet å kunne løse sin oppgave ved å kombinere et endelig antall ensformige sirkulære omdreininger.

Kopernikus, i motsetning til Ptolemæus og hans arabiske forbedrere, gjennomførte dette postulat med en absolutt konsekvens. Og han viste at de sirkler i planetenes bevegelsesmekanisme som gjorde disse bevegelser særdeles komplisert, falt bort om man satte solen, istedefor jorden, i nærheten av verdens sentrum. Det var altså disse sirkler, de såkalte store planetepisykler, som viste seg å avspeile jordens omløp om solen. Det­te dog bare under den forutsetning at tverr­målene av de store banesirklene stod i bestemte forhold til hverandre. Kopernikus' hypotese førte således til en bestemmelse av planetenes gjennomsnittlige relative avstan­der, som i tidligere kosmologier var ubestem­te. Med dette mente Kopernikus å ha funnet prinsippet for himmelsfærenes harmoni i pythagoreisk forstand.

Det logiske mellomledd, som for Kopernikus forbandt himmelens bevegelser med tidløse idéer, var naturligvis ikke det vanlige årsaksbegrep – ikke den aristoteliske causa efficiens – men intuisjoner vedrørende mål og verdi, det vil si den aristoteliske causa finalis. Hans begreper og resonnementer har overveiende teleologisk karakter. Det samme kan man forresten si om prinsippene for den aristoteliske fysikk, som han refererte til i sin bok. Alle disse begreper og prinsip­per var inspirert av erfaringer med menneskets åndelige streben – i motsetning til den moderne fysikks begreper, prinsipper og resonnementer, som er inspirert av menneskets legemlige erfaringer. Det er idag mulig å anvende fysikkens matematiske apparat uten å referere til slike begreper som kraft, spenning, impuls, energi, arbei­de, virkning osv., – men de målbare entiteter som svarer til disse begreper er fremdeles der, og spiller i praksis en stor rolle i fysisk tenkning. Det er blitt sagt at naturvidenska­pen i ordets moderne forstand oppsto i og med at den opprinnelige «prestelige» klasse av naturfilosofer tilegnet seg håndverkernes tenkemåte. Og det er blitt sagt at Koperni­kus var den siste kosmolog av den «presteli­ge» klasse.

Idéen om å sette solen i universets sen­trum var avgjort en «prestelig» idé eller, rettere sagt, en idé inspirert av menneskets åndelige erfaringer. Renessansen, slik som den klassiske oldtid, oppfattet mennesket som en «mikrokosmos» – i den forstand, at den tilla personligheten en struktur som skulle være analog med universets struktur. Hver av verdensmodellens åtte basiske sfæ­rer skulle ha et sidestykke i en komponent av den menneskelige personlighet. Også enkelte retninger innen vår tids dybdepsykologi og psykopatologi er kommet til å opp­fatte personligheten som et kvasi-planetarisk, hierarkisk system av komponenter; ny­ere studier viser at åtte av dem har en basisk karakter. Bare den ene av disse personlighetskomponenter er identisk med det våkne ego. De andre manifesterer seg klarest i sympto­mer for ubevisst psykisk og mentalt liv – drømmer, fantasier osv., og derved også i produkter av skapende aktivitet: kunst, diktning, mytologi, ritual osv. Vårt konservative ubevisste assosierer disse personlighetskom­ponenter spontant med oldtidens og middel­alderens syv planeter, og med fiksstjernesfæren eller jorden som den åttende. Freud's mest begavede disipler, Herbert Silberer og Carl-Gustav Jung, befattet seg derfor i høy grad med renessansetidens og antikkens alkymi. På sitt beste var alkymien faktisk knapt noe mer enn bare et dekknavn for bestrebelser om å bli «integrert» – det vil si å transformere dette system av åtte «mikrokosmiske» komponenter fra en naturlig, men legemsbundet og derfor konfliktfylt form til en form som var beåndet og harmonisk. Transformasjonen ble symbolisert ved visse geometriske figurer, og dens mål ble gjerne betegnet med ordet solificatio, dvs. «transformasjon til solen», – slik som målet for oldtidens hellenistiske mysterier. Om vi nå anvender disse geometriske forvandlingssymboler på en geosentrisk mikro­kosmos – som altså skulle svare til den naturlige, uintegrerte personlighet – blir transformasjonsresultatet faktisk en heliosentrisk mikrokosmos.

Det later til at denne psykologiske trans­formasjonsmodell var kjent allerede i forhistorisk tid, men vi har ingen beviser for at noen – unntatt kanskje Kopernikus – har av den noensinne trukket den slutning at også makrokosmos egentlig er heliosent­risk. Vi vet imidlertid at pythagoreerne befattet seg meget med denne problematikk, og bak enkelte enigmatiske overleveringer om de hemmelige pythagoreiske verdenssystemer – hovedsakelig den som ble formid­let av Philolaos – kan man ane et kamu­flert heliosentrisk verdensbilde. Kopernikus påberopte seg pythagoreiske overleveringer, og han anså seg selv til de grader for en viderefører av pythagoréisk tradisjon, at han nær sagt hele sitt liv holdt sin oppdagelse hemmelig. Som ung mann – ca. år 1509–1510 – sendte han et kort resymé av sitt system, den såkalte Commen­tariolus, til noen få personer, som han må ha ansett for innvidde, blant annet til Maciej fra Miechów, som var professor ved universitetet i Kraków, og efter alt å dømme til Leonardo da Vinci – enten bare ved formidling av sin venn Bernard Wapowski, som på denne tid reiste til Italia, eller også gjennom Padua-anatomen Marc' Antonio della Torre, som han kjente, og som like efter sluttet seg til Leonardo. Men manuskriptet av sitt hovedverk holdt Ko­pernikus skjult, som han selv senere sa, i over tre ganger ni år, før tilslutt hans entusiastiske disippel Rhaeticus klarte å overbevise ham om at det burde bli trykt. Han strøk da i manuskriptet et pythagoréisk brev han hadde oversatt fra gresk, et brev der et medlem av det pythagoréiske broderskap blir minnet om taushetsplikten på det mest eftertrykkelige. Dette betyr imidlertid på ingen måte at Kopernikus på denne tid sluttet å betrakte seg som en pythagoréer. Tvertom, på samme tid som han gikk til dette skritt, ble han hånet i et skuespill av den hollandske humanisten Willem van Voldersgraft (latinsk Gnapheus), som var skolerektor i en naboby, – han ble hånet for angivelig å anse seg selv som en reinkarnasjon av Pythagoras! Gnapheus gjorde også narr av ham for å ha betrodd en gammel venn at han hadde erhvervet sin revolusjonerende innsikt i verdens sanne ordning i en drøm, «som ved en guddommelig åpen­baring». – At Kopernikus var opptatt av å tolke sine drømmer, vet vi også fra annet hold. Og arbeidet med drømmer var herme­tikernes (alkymistenes), som moderne analy­tiske psykologers, viktigste hjelpemiddel.

Disse og andre fakta gjør det sannsynlig at Kopernikus' kosmologiske idéer ikke bare var bi-produkter av hans arbeide med sin egen integrasjon (som man kunne vente seg av det skapende arbeides generelle sammenheng med integrasjonen), men også integrasjonens direkte sinnbilder. Selve ledeprinsippet for den kopernikanske revo­lusjon: gjennomskuelse og forkastelse av «skinn», apparentiae, er også integrasjons­prosessens grunnprinsipp. Carl-Gustav Jung's «analytiske psykologi», for eksempel, ser integrasjonens fundament i den såkalte «tilbaketrekning av projeksjoner», dvs. i erkjennelsen av at ytre konflikter i det vesentlige er speilbilder av subjektets egne indre konflikter. På en lignende måte ligger grunnlaget for den kosmiske harmoni hos Kopernikus i erkjennelsen av at alle disharmoniske komplikasjoner i himmellegemenes bevegelser er speilbilder av jordens egne bevegelser. Og på samme vis som den legemsbundne personlighets egne indre konflikter blir i Jung's psykologi overvunnet ved at man identifiserer seg med sitt høyere selv, blir også planetbevegelsenes kaos i Kopernikus' teori overvunnet ved at det jordiske standpunkt blir forlatt, og alt blir sett ut fra solen.

Integrasjonsprosessen forløper fra intellektuell psevdo-orden til psykotisk kaos, og fra dette kaos til ekte harmoni. Og både kaos og harmoni representeres, spontant såvel som tradisjonelt, ved sfæriske symboler. Dette står i forbindelse med at ur-mennesket sies i Plato's «Gjestebud» å ha hatt en sfærisk form. I Plato's Timæus leser vi om at Skaperen besjelet universets sfæriske legeme ved å legge planetsystemet inn i det. Dette må sannsynligvis oppfattes derhen at det sfæriske ur-kaos ble, ifølge Plato, for­vandlet til kosmos ved det sjelelige harmoniprinsipp som planetsystemet i hans øyne var. Men på Kopernikus' tid hadde man et bedre kjennskap til planetenes bevegelser, og man hadde all grunn til å betrakte selve det geosentriske planetsystem som et innbe­grep av kaos – indre, sjelelig kaos. For å redde Plato's oppfatning av universet som en «orden», en «kosmos», måtte man altså anta med Kopernikus at det geosentriske system er bare et skinn, og at det virkelige planetsystem er heliosentrisk.

For en platoniker eller alkymist måtte ethvert integrert hele være et bilde av kos­mos – i sitt vesen sfærisk og selv-tilstrekkelig. Dets integrerte liv kunne manifestere seg, i symbolsk forstand, bare ved en eneste prosess, nemlig ved en omdreining om sin egen akse som evig reproduserer den sam­me form. Kopernikus gav i sitt hovedverk uttrykk for den overbevisning at himmelle­gemenes sfæriske form er et resultat av en universell gravitasjon. Men han postulerte gravitasjonen i en teleologisk formel, nem­lig som «en viss naturlig tendens, som uni­versets arkitekt i sitt guddommelige forsyn har inngitt delene for at de skal strebe til sin enhet og integritet». Med andre ord, han oppfattet gravitasjonen som en skygge av den libidinale drivkraft som står bak personlighetens integrasjon. I overensstemmelse med det platoniske postulat om sfærenes omdreining jeg nettopp har nevnt, bemerket han også at de sfæriske, ergo perfekte, him­mellegemer måtte dreie seg ensformig om sine akser – noe vi idag setter i forbindelse med loven om spinnets konstans. Kopernikus må tydeligvis ha ment at han ved sine beviser for jordens rotasjon og solens sentra­le stilling i universet hadde grunnfestet den forsømte idé om universets guddommelige fullkommenhet og utvidet denne idé slik at den også omfattet jorden. Men han trodde vel også at bare det integrerte mennesket kan fullt innse riktigheten av denne konklusjon, og dette må i så fall ha bidratt til at han holdt sine oppdagelser hemmelig.

Prinsippet om at ensformig rotasjon og ensformige omløp i sirkulære baner hører med til sfæriske legemers egenskaper danner utgangspunktet for Kopernikus' astronomiske hovedverk. Den titel dette verk ble trykt med like for hans død, De revolutionibus orbium caelestium, dvs. «Om himmelkretsenes omdreininger», stammer ikke fra ham, men fra utgiveren Andreas Osiander, som var redd reaksjonen på den autentiske titel, De revolutionibus sphaera­rum mundi, dvs. «Om verdenssfærenes omdreininger. Begrepet «verdenssfære» dekket jo også jordkloden og den abstrakte sfære som jordens bane, ifølge Kopernikus, befant seg i, – så forskjellen var ganske vesentlig.

Hvordan kunne idéer av denne art føre ham til resultater som, om ikke direkte kor­rekte efter våre begreper, ihvertfall var fruktbare, ja, tildels overveldende i sine historiske konsekvenser? Hvordan kunne de ha dannet utgangspunkt for utviklin­gen av hele den eksakte naturvidenskap, og hele den moderne teknologiske sivilisasjon med dens velsignelser og forbannelser? Det er vanskelig å unngå den konklusjon at også den teleologiske tenkning kan føre på riktig spor. Hvis den fysiske virkelighet er et produkt av skapende prosesser, er dette ikke så forunderlig heller. Vanskeligheten for oss ligger bare deri, at det er ikke plass til noen skapende prosesser i vår gjengse virkelig­hetsoppfatning.

Enhver epoke har sine illusjoner, og også vår har lett for å tro at dens scientistiske virkelighetsbilde er i det minste tilnær­melsesvis adekvat med virkeligheten. Men all den stund prinsippene for vår tids fysiske videnskap er, på tross av denne videnskaps formalisering, vitterlig antropomorfiske, om de enn bare refererer til våre legemlige erfaringer, til «håndverkeren» i oss, kan det være grunn til å spørre, om ikke en avspeiling av den forsømte åndelige, for å ikke si «prestelige», side ved vår menneskelighet kan være nødvendig for å gjøre vårt virkelighetsbilde tilnærmelsesvis helt. Den moderne fysikk er basert på den ekspe­rimentelle forskningsmetode, og selv de mest generelle forutsetninger for denne metode legger tvang på fysikkens ligninger. De erfaringer og handlinger som man ikke kan eksperimentere med, det vil si, blant annet, ikke kan gjenta mekanisk, – de for eksempel som har noen sammen­heng med graden av vår personlige integritet, faller derfor ut av dette virkelighetsbil­det. Til dem hører integrasjonsprosessene og de skapende prosesser, som er deres bi­produkter. Og det er nettopp de prosesser som oldtidens og middelalderens kosmologer, frem til Kopernikus, lot seg i høy grad inspirere av. Vi bør kanskje over­veie om ikke en konsekvens av dette kan være, ikke bare at disse gamle kosmologer fortoner seg for oss – med urett – ekstremt virkelighetsfjerne, men også at vi mislykkes i våre (ekstremt virkelighetsfjerne), forsøk på å forklare virkeligheten gene­tisk, fordi vi overser de skapende aspekter ved den kosmiske prosess. Dette problem eksisterte riktignok ikke for Kopernikus og hans forgjengere: De betraktet universet som skapelsens stort sett uforanderlige slutt­produkt. Oldtidens og renessansens pla­tonikere, Kopernikus' brødre i ånden, tenkte seg himmellegemene som mere sjelelige enn materielle entiteter, formidlere mellom jor­dens forgjengelige verden og de evige idéer. Kopernikus gjorde også jorden til et himmellegeme, og hele universet til et tempel, der solen, Guds bilde, stod på alteret. Men ved slik å ha satt symbolet for et høyere integrasjonsnivå i sentrum, kom han også til å referere virkeligheten til det genetisk mere opprinnelige. Han gav derved de efterfølgende generasjoner natur­forskere (de av «håndverker»-klassen!) et utgangspunkt til dechiffrering av rent fysiske, ikke-skapende prosesser. Solen, planetsystemets opphav, byr nemlig ved sin dominerende masse også det referansesystem som avslører enkelheten ved mekanikkens lover.

Som en integrert personlighet var Kopernikus egentlig imot den ensidige omoriente­ring fra indre til ytre erfaring – fra ånd til materie – som kjennetegnet renessansen. Men han gjorde seg selv til en milepel i denne omorientering ved å gi verden den rent ytre visjon av en kosmos som i hans egen erfaring også var åndelig. Og når vi, fem hundre år efter hans fødsel, betrakter den verden som er fremgått av den kopernikanske revolusjon, kan vi ikke la være å tenke, at hans uvilje til å publisere sitt store verk ville neppe blitt mindre om han hadde sett denne vår verden, med dens åndelige forfall, sjelløshet og katastrofale splittelse. All den stund verket hadde en rent formell, astronomisk-matematisk karakter, kunne det heller ikke få noen annen virkning. Så godt som ingen ante templet i hans matematiske konstruksjoner. Det var ved andre, skjulte sider av sin aktivitet at han søkte å skape motvekt mot den utvikling som var i gang.

Å danne seg et allsidig bilde av denne mann er ikke lett, for han omgav seg med et slør av mysterium, og lot ikke til å bry seg om å bli husket av eftertiden. En del av hans skrifter synes å være tapt, og ikke engang hans grav er bevart. Det gikk en lang tid efter hans død før man begynte for alvor å interessere seg for ham og hans verk. Først tredve år senere holdt Giordano Bruno sine Oxford-forelesninger om hans teori, og Tycho Brahe sendte en assistent for å samle opplysninger om ham på det sted han hadde levd en stor del av sitt liv. Det gikk ytterligere tyve-tredve år før Keplers og Galileis oppdagelser og skrifter begynte å vise den vidtgående betydning av Kopernikus' teori. Biografisk Kopernikus-forskning begynte, praktisk talt, først i midten av det forrige århundre, for så å blusse opp omkring 1900, 1923, i 1930–1940-årene, og i forbindelse med det nærværende jubileum. Den har gitt oss et bilde av et universelt renessanse-menneske, i sitt land kjent først og fremst som lege og jurist, men berømt også for sine økonomiske avhandlinger, verdsatt som kartograf, dommer og administrator, ja, festningskommandant i krigen mot Den tyske orden, aktiv også som gresk-latinsk oversetter, inspektør for bygningsarbeider ved domkirken i Frombork (tysk: Frauenburg), legendarisk for sine vannledningskonstruksjoner, i ledige øyeblikk dyrkende også malerkunst og latinsk verskunst. Jeg skal ikke oppholde meg ved disse sider av hans liv og virke, for ingen av dem har noen sentral biografisk eller historisk betydning. Men jeg vil i all korthet streife noen hittil upubliserte forskningsresultater som angår hans forbindelse med visse, mer eller mindre hemmelige, humanistiske og hermetiske forbund, og hans sentrale stilling i det historiske fenomen «renessansen».

Jeg må begynne med noen velkjente fakta – Nikolaus Kopernikus ble født i den blomstrende polsk-prøyssiske handelsby Torun (tysk: Thorn) som yngste sønn av en velhavende kjøpmann fra den polske hovedstad Kraków og den yngste datter av en av byens fremste patrisiere, Lukas Watzenrode d. e. Man vil huske at Preussen var opprinnelig en koloni, skapt på tolvhundretallet av Den tyske orden i de gamle hedenske balter-prøyssers land øst for nedre Wisla (tysk: Weichsel), og dernest utvidet ved erobring av polsk-pommerske, slaviske land lenger vest. Bybefolkningen, og i de nordlige østområder også bøndene, var på Kopernikus' tid overveiende tysk-talende, – slik som forresten også borgerskapet i en rekke polske byer, ikke minst hovedstaden Kraków. Kopernikus' familie på morssiden var i stor utstrekning tysk-talende, og det samme var muligens hans far, skjønt det er ting som tyder på at han var i det minste til en viss grad polonisert, hvis ikke rett og slett polakk. De tyske ordensriddere, som jo levde i sølibat og ble stadig på ny rekruttert fra blomsten av den tyske adel, hadde i alminnelighet ikke noen intim forbindelse med det landet de hersket over, og var lite likt av sine undersåtter. Misfornøyd var særlig det rike og mektige patrisiat og landadelen. De ville være herrer i sitt eget land. I 1454 (19 år før Kopernikus' fødsel) gjorde Preussen opprør mot Den tyske orden og underkastet seg den polske krone, efter å ha sikret seg Polens tilsagn om militær hjelp og autonomi innen det multinasjonale polsk-litauiske samveldet. Kopernikus' far spilte en viktig rolle i de hemmelige forhandlingene mellom de prøyssiske sammensvorne og Polen, og Kopernikus' morfar satset både sin formue og sitt liv i den påfølgende krigen mot Den tyske orden. Krigen sluttet med at ordensbrødrene tapte størstedelen av sitt territo­rium, og ble Polens vasaller av det de fikk beholde. Kopernikus' onkel og protektor, Lukas Watzenrode d. y., ble siden fyrste-biskop i det autonome geistlige fyrstedømme Varmia (tysk: Ermland) midt i Østpreussen. Varmia ble direkte underkastet den polske krone, men var omgitt av ordensterrito­rier, og ble utsatt for stadige overgrep fra ordenens side. Lukas, som hadde Koperni­kus ved sin side som livlege og sekretær, og var en av de ledende statsmenn i det polsk-litauiske samveldet, unnfanget da i fellesskap med den italienske humanisten Callimachus (som i likhet med Lukas hadde en stor innflytelse ved det polske hoff), en plan om å flytte Den tyske orden til Svarte­havstraktene, der den kunne gjøre nytte for seg i kampen mot tyrkerne. Planen ble imid­lertid forlatt efter at et polsk felttog til Mol­davia (der også ordensridderne deltok i egenskap av Polens vasaller) endte med en fiasko. Kopernikus later til å ha fulgt de efterfølgende diplomatiske forhandlinger med stor interesse. Han har, blant annet, avskrevet den hemmelige instruks (som onkelen må ha vært med på å utforme) til et polsk gesandtskap, som i denne for­bindelse ble sendt til Ungarn.

Det er nå dukket opp visse indisier, ja beviser, for at Kopernikus var allerede på et tidligere tidspunkt, i oppvekstalderen, i en nær kontakt med Callimachus, idet han, efter farens død, ble av onkelen gitt Calli­machus i tjeneste som pasje. Dette skulle føre ham rett inn i de kretser som på denne tid øvet avgjørende innflytelse på den euro­peiske renessanse.

Man kan se i renessansen, av såvel empi­riske som teoretiske grunner, et eksempel på et generelt kulturhistorisk fenomen, en nødvendig etappe i utviklingen av enhver sivilisasjon, – i fortiden gjerne forbundet med oppblusning av religiøs, filosofisk, eller videnskapelig heliosentrisme. Den gammel­egyptiske renessanse hadde sin Akhenaton, den greske – sin Pythagoras. Man kunne karakterisere renessanse i sin alminnelighet som en utadvendt reaktivering av sivilisasjonens bærende idéer og forestillinger (dens arketyper), – med kulturell oppblomstring og avblomstring som følge. Men vi vet at denne reaktivering kan også bli ledsaget av ekte gjenfødelsesbestrebelser på grunnlag av en ny inspirasjon, som springer ut av et møte mellom de fundamentale motsetninger enhver sivilisasjon bygger på. Slike bestrebelser fant også sted i den europeiske renessanse, og deres første mål var forsoningen mellom Europas Øst og Vest: i første rekke mellom den vestlige og den østlige kristen­dom, i annen rekke mellom kristendom og islam.

Blant de mer eller mindre integrerte personligheter som sto bak renessansens ska­pende verk synes den opinion å ha gjort seg gjeldende at ingen utvendige – politiske eller doktrinære – forsøk på forsonende syntese kunne føre frem, og at syntesens nøkler lå bare hos de personligheter som selv var «gjenfødt», dvs. integrert. Denne opinion synes å ha hatt sin fremste talsmann i den greske lærde og filosof Geórgios Gemistós, med psevdonymet Ple­tho, – lederen for den berømte, tildels hemmelige, humanistiske skole i Mistra i Peloponnes. Pletho's hemmelige doktrine gikk blant annet ut på, at verden kunne bli integrert bare ved å vende tilbake til kristendommens og islams felles røtter i den syntese av hellenistisk integrasjonsvisdom som neoplatonismen var. Syntesens sentrum skulle ligge i hans esoteriske skole. Men efter at Konstantinopel og Peloponnes var blitt erobret av tyrkerne, og Pletho var død, flyktet de fremste av hans disipler til Italia og gav der en mektig impuls til det vi kaller europeisk høyrenessanse. Det var på italiensk grunn at Øst og Vest møttes: Østen med de enorme, for Vesten ukjente, skatter av gammel gresk litteratur og filosofi, Ves­ten med den levende drøm, den skapende fantasi, som hentet denne litteraturs arkety­per fra sjelens ubevisste dyp. Ut av dette mystiske ekteskap mellom Østens intellekt og Vestens fantasi fremstod høyrenessansens skapende verk. Dets eksponenter var kunstnere og humanister – de siste samlet i de mer eller mindre platonisk anstrøkne «aka­demier», som var lidenskapelig beskjeftiget med studier over vår kulturs mytologiske og filosofiske grunnlag. Det blant disse «akademiene» som lot til å stå Pletho's idéer særlig nær, var det såkalte Romerske Akade­mi, ledet av Pomponius Laetus (en mann av høyadelig neapolitansk slekt, med nor­mannisk kongeblod i årene), og den unge Callimachus ved hans side.

Det later til at dette akademi gjorde seg forhåpninger om å kunne bli det nye esoteriske sentrum hvorfra verden skulle bli inte­grert. Og da staten ble oppfattet – i oldti­den som i renessansen – som en menneske­lig mikrokosmos av høyere orden, mente disse esoterikere at også den vordende ver­denskulturen måtte ha en mikrokosmisk sol – Rom – som sentrum. Allerede i keiserti­den, da den nye solare religion sveiset romerrikets ulike kulturer og religioner sam­men, ble jo Rom betraktet som en jordisk sol, solgudens hypostase på jorden. Det later til at Callimachus og hans tilhengere beslut­tet – som et første skritt mot en forenet verden, formodentlig – å styrte pavedømmet og etablere en romersk republikk efter antikt mønster. Sammensvergelsen ble avslørt, men det lyktes Callimachus å flykte. Efter en lang omflakken i de østlige middelhavsland kom han tilslutt over Svarteha­vet til Polen. Godt mottatt av de humanist­iske kretser, som også Kopernikus' onkel, Lukas Watzenrode, tilhørte, fikk han stil­ling som lærer for kong Kasimir Jagellon's sønner, og i denne egenskap oppdro han noen polske, ungarske og bømiske konger og litauiske storfyrster. Det man hittil ikke har visst, var at han – efter alt å dømme – også oppdro Nikolaus Kopernikus.

Da Kopernikus først møtte Callimac­hus, var denne allerede en berømt og innflytelsesrik mann, viden kjent som dikter, fremragende taler og diplomat. Han var blitt halv polakk, og i egenskap av Polens ambassadør hadde han opptrådt ved pavestolen, keiserhoffet, og foran den venezianske Signoria. Han besøkte ofte Kopernikus' fødeby Torun og på slutten av sitt liv kom han til å eie en gård på torvet, vegg i vegg med det huset som den unge Kopernikus hadde arvet sammen med sine søsken. Han stod i stadig forbindelse med de florentinske og venezianske platonikere, humanister og politikere, og sendte sin avholdte «Nikola­us» gjentatte ganger med viktige brev og gaver til dem. Da lederen for det platoniske akademi i Florens, Marsilio Ficino, utgav sitt kjente skrift «Om solen», fikk Callimac­hus fra ham hele tre eksemplarer – til distribusjon blant venner. Vi kan gå ut fra at et av dem ble lest av Kopernikus.

Da så Kopernikus noen år senere kom til Kraków – et av datidens viktigste sentra for astronomiske studier i Europa – møtte han der ved universitetet en esoterisk-humanistisk krets – Sodalitas Vistulana – som nettopp var blitt stiftet av den tyske humanisten Konrad Celtis, og som også de ledende astronomi-professorene tilhørte. Dette var den første av en hel rekke slike kretser som Celtis grunnla på denne siden av Alpene efter å ha vært hos Pomponius Laetus i Rom. – Senere studerte Kopernikus jus og astronomi i Bologna, og medisin og gresk i Padua, holdt astronomiske forelesninger i Rom, og tok doktorgraden i kanonisk jus i Ferrara. Overalt kom han i kontakt med medlemmer av de samme, eller beslektede, humanistiske forbund, med harmoni-skaperen, lysets og solens gamle gud, Phoebus-Apollo som den stadig påkalte veileder. (Efter at han var kommet tilbake til Varmia, brukte han et segl med bildet av Apollo spillende på en lyre – et symbol på den harmoni som var den integrerte mikro- og makrokosmos.)

Det romerske akademi var nær knyttet til et hermetisk broderskap som oppstod ca. 1480 i Venezia under et navn som henviste til de elevsinske mysteriers tredobbelte offer – det offer man måtte bringe for å bli hel. En rekke geniale kunstnere var tilsluttet denne krets, og det er sterke indisier på at Kopernikus var i en nær forbindelse med noen av dem under sitt opphold i Padua. Alle disse kunstnere og humanister var seg i en forbløffende grad sitt historiske kall bevisst. De var overbevist om at i dem var den gull- og sol-aldergenerasjon, som Vergil hadde varslet i sin berømte IV. ekloge, igjen kommet på jorden.

Kopernikus lærte å male, og ble selv malt; samtidig la han siste hånd på det første utkast til verdens heliosentriske system, Man kjenner for tiden ikke noe originalt portrett av ham; det beste av alt som med noen rett kan gjelde for Kopernikus-portretter er dårlige kopier av kopier av hans selvportrett. Men et skjønt portrett av en ung mann, malt av en stor italiensk mester på den tid Kopernikus oppholdt seg i Padua, gir oss nøkkelen til hans mysterium. De meget omdiskuterte symboler dette portret­tet er utstyrt med, kjennetegner den portretterte som medlem av det venezianske bro­derskap jeg har nevnt, – og samtidig den som har funnet den indre sol i seg. En hel rekke fakta tyder på at dette portrett – som en kjent italiensk kunsthistoriker har kalt det første moderne portrett i europeisk kunsthistorie – forestiller Nikolaus Kopernikus.

Kort efter vendte Kopernikus tilbake til Varmia, til slottet Lidzbark (tysk: Heilsberg), der onkelen bodde. Men noen år senere flyttet han til Frombork (tysk: Frauen­burg) ved Østersjøen, hvor han var kannik. (Prest var han ikke.) Der bodde han – med relativt korte avbrytelser – resten av sitt liv i et hjørnetårn i domborgens murer. Der gjorde han astronomiske iakttagelser med selvlagede instrumenter, der skrev han sitt store verk – og der døde han, samme dag, efter sigende, som det første trykte eksemplar av hans verk var ankommet.

De bredere lag av hans samtid beundret ham mest som lege. En gammel tradisjon betegner ham som sin tids Asklepios – legekunstens gud, Apollos sønn – og sier at han hadde ført hele medisinen tilbake til det arkimediske prinsipp – vektstang­prinsippet som, aforistisk uttrykt, lød: «Gi meg et støttepunkt, og jeg skal løfte jorden!» – Man kan lett forstå, hva dette betydde, for han har jo, på sett og vis, anvendt dette prinsipp i kosmologien: Han «løftet» jorden efter å ha funnet støttepunktet i solen. Og da det samme gjaldt for mikrokosmos som for makrokosmos, må han ha ansett personlighetens integrasjon som fundament for enhver terapi.

Mot slutten av hans liv tårnet vanskelig­heter seg opp for ham – bakvaskelser og forfølgelser – og hans ensomhet vokste. Alt i sin ungdom må han ha innsett at den mysterienes universelle visdom som renessansens platonikere kom til å kalle «den evi­ge filosofi», og som ifølge Pletho's profetier skulle snart triumfere over den hele verden, var noe som bare ved det enkelte menneskes anstrengelser kunne bli levende. Men han måtte med bitterhet se, hvordan humanis­mens revolusjonære planer druknet i refor­masjonens og kontr-reformasjonens strid og kaos. Vi vet at han i hemmelighet arbeidet med å få også den utvendige religion gjennomtrengt av den solare mystikk. Gnapheus (den hollandske humanist som jeg alt har nevnt) hånet ham for hans «nye religion». På alle felter lot Kopernikus seg veilede av den mystiske Sol, neoplatonismens Apollo-Helios, – skaper av den kosmiske harmoni, helbreder og frelser.

Han var en arbeidsgigant: – men hans skapende arbeide var uløselig forbundet med anstrengelser på å vinne frihet for sjelen. Disse anstrengelser, som nådde tragiske høyder mot slutten, ble utførlig beskre­vet av Rhaeticus i et dechiffrerbart kodesprog, men må her forbigås i taushet. Jeg vil avslutte dette forsøk på å skissere enkelte trekk ved denne så berømte og så ukjente manns liv og verk ved å sitere noen ord, som Rhaeticus har viet hans forskergjerning. I disse ord fornemmer vi ikke bare disippelens beundring, men også et ekko av mesterens egne bekjennelser: «Siden jeg er blitt vidne og tilskuer til de arbeider som herr doktor, min mester, ... foretar og for en stor del alt har overkommet, begynner jeg å forstå, at jeg ikke engang har drømt om en skygge av et slikt enormt livsverk. Byr­den av disse arbeider er så stor, at ikke enhver helt ville være i stand til å bære den og tilslutt overvinne ... Jeg tror at en matematiker som gransker himmellegemenes bevegelser lar seg best sammenligne med en blind mann, som skal finne frem til målet på en uendelig lang, sleip, og i uendelige sidespor innviklet vei ... Og medmindre Gud i sin nåde inspirerer ham til heroiske skritt og leier ham så å si ved hånden på en linje som er ufattelig for menneskelig forstand, tror jeg ikke at han kan ha mere hell med seg enn den blinde».